Vi treffer mange ulike mennesker når vi kjører rundt i bobilen. Det er både de fastboende der vi stopper og det er andre bobillister av ymse slag. Det er givende og interessant å observere hvordan alle sammen er forskjellige og hvordan man velger å leve livet. Det er ganske stor forskjell på pensjonistene som overvintrer på de store campingplassene hvor det til og med er norsk kabeltv, til de godt voksne tyske hippiene som nyter det gode liv med vindsurfing og kiting på Lyskysten, og har gjort det de siste 20-30 årene.

Jakten på det gode liv

For noen er det toppen av lykke å sitte utenfor Bobilen under markisen med en kald øl, – prate norsk med naboen, se norsk TV og kanskje rusle bort til den lokale puben eller restauranten for å spise litt og treffe andre skandinaviske turister. Helst en pizzeria kanskje, – eller noe annet trygt. Vel og bra, – men det passer nok ikke for alle. Vi er jo litt rastløse og ønsker å oppleve litt mer. På vår ferd treffer vi også norske som bor i bobilen så og si på heltid. Tar hver dag som det kommer, – flytter seg sakte rundt i Europa og fri-camper ofte. De opplever nok en helt annen frihet og får mange interessante opplevelser i møte med lokalbefolkningen. Noen ganger veldig positivt, og noen ganger kanskje litt pussig som å våkne med et helt marked rundt seg. Andre ganger blir de bedt om å flytte seg, da det ikke er så populært å campe akkurat der. De forteller likevel at det stort sett går veldig bra, og oppfører man seg ordentlig og hyggelig så er de fleste hyggelig tilbake.

Så ankommer vi en campingplass fra 1968 – og her er det nok noen som har vært her hvert år siden den gang. En fenomenal stemning av surfe og hippiekultur omgir stedet. Det er stille og rolig, og menneskene med grått hår og hestehale trer på seg våtdrakt på dagen og cruiser over bølgene med vanlig surfebrett, vindsurfing eller kite. Om kvelden samles alle til gitar-, munnspill og sang, og siden Finn har med seg en gitar blir vi raskt inkludert. Bobilene her er ikke av de nyeste og flotteste, – her er det gamle solblekede doninger som gjør like god nytte for de som bor her. En god del motorsykler er det også, – kjekt for en snartur inn til byen, – eller hvis man bare vil lufte seg litt.

Målet for alle er vel jakten på den berømte lykken og det gode liv, – og det som er fascinerende er jo at det ikke finnes ett fasitsvar på dette. Hver må finne sin vei. Det er jo det som er så flott med at vi er forskjellige.

Vår vei..

Hva med oss? Hvilken vei er vår? Tja det finner vi vel ut etterhvert, her er jo veien målet. Noe av svaret er vel at vi ønsker oss litt av alt – for det fortjener vi vel? Vi ønsker å reise og oppleve nye steder og nye mennesker, en dag kan være en lat dag i solen ved havet og lytte til bølgene, kjenne duften av saltvann og beundre de spenstige surferne. En annen dag å oppleve det pulserende livet på et torg i gamlebyen Albayzin hvor en frodig og fargerik flamenco danserinne sjarmerer oss til å sette oss ned og ta et glass og litt lunsj med lokale spanske spesialiteter som Pimiento Padrones. Det yrende livet rundt oss, med gamle damer med trillebag, flotte fruer med designsolbriller og stilige klær, en fin dresskledd herre suser forbi på scooter 5 cm fra der vi sitter, en gjeng gråhårede MC-karer som sender en baby rundt for at alle skal få kysset og klemt den lille, torghandlerne som pusher alt fra appelsiner til klær og alskens smykker og dubbeditter. Transportetappene er jo også en opplevelse i seg selv. Vi ser det skiftende landskapet flyte forbi, og gleder oss over privilegiet å kunne få oppleve dette.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert