Warning: Trying to access array offset on value of type bool in /home/3/f/finnsummetone/www/wp-content/plugins/simple-facebook-twitter-widget/simple-facebook-page-plugin.php on line 228

Det som slår meg når vi sitter og skriver blogg er nettopp dette. Hvordan i all verden skal vi få formidlet alt det vi opplever til våre følgere? Vi tar bilder, filmer og skriver, men det er jo bare en brøkdel av alt som skjer i løpet av turen. Vi plukker selvsagt ut det vi liker best, – de fineste bildene, beskriver våre beste stunder og filmer det som imponerer oss.

Det gir jo et ganske bra inntrykk, men det er selvsagt ikke hele sannheten. Bildene viser jo et utsnitt slik vi velger. Et eksempel kan jo være at vi tar bilde av bobilen på en klippe med havet og solnedgangen i bakgrunnen. Det ser ut som om vi står helt alene der, og at omgivelsene er helt perfekte. Det er ikke alltid det er helt sånn, – vi står sjelden alene. Det er alltid andre biler i nærheten. Flotte fricampområder skjemmes ofte av søppel, men det tar vi selvsagt ikke bilde av. Alle steder er selvsagt også mye mer tiltalende i sol enn i regn. Fargene stråler mer, man overser manglende maling og murpuss, – eller det ser rett og slett bare pittoresk og sjarmerende ut. Når gråværet og regnet kommer ser alt mye mer trist ut. Men det er jo ikke så interessant å fortelle og vise fram. Det blir jo litt som «Happy-life» på Facebook, og «Real-life» – ikke alltid helt det samme det heller. Men gjør det noe? Vil vi alltid ha hele sannheten med både for- og bakside?

Bilder, film og tekst mangler også lukter og smaker. Man kan selvsagt ane smaken av et bedre måltid, – tenke at lukten av salt sjø river i nesa og føle at vinden blåser i håret. Men helt riktig blir det ikke. Følgernes opplevelse er et resultat av leserens egne erfaringer og referanser. Hvordan beskrive opplevelsen av klumpen i magen når vinden tar tak i bilen slik at det føles som om vi kommer til å blåse av broen? Hvordan formidle den uendelige følelsen av tilfredshet ved morgenkaffen over bare å være? Vi følte også en ærefrykt og ærbødighet i Buddha parken. Vakkert og imponerende og vanskelig å beskrive både med ord, bilder og film. Det var en egen ro, harmoni og lavmælthet på stedet. I Aveiro opplevde vi også stunder som ikke uten videre lar seg formidle. Et hyggelig møte på en cafe hvor en utligger med hund og gitar sang for oss. Livet er ikke like enkelt for alle, men han var like glad og vi blir ydmyke over hvor godt vi har det. Tilbake i bobilen blir en enkel lunsj av pimiento padrones, spekeskinke og et glass portugisisk grønn vin til et herlig «moment».

Mangelen på lukt og smak kan jo også forvrenge sannheten. En vakker solnedgang på bildet kan jo i virkeligheten være forstyrret av kloakklukt, støy eller et industribygg i nærheten som vi selvsagt cropper bort. Det jeg vil fram til er ikke at bildene lyver, – de sier bare ikke alltid hele sannheten. Kanskje vi bør bli flinkere til å croppe bort negative ting i livet forøvrig også? Fokusere mer på å glede seg over det gode i livet istedenfor å syte og klage på alt som ikke er bra?

En annen parameter er jo at dere som leser har ulike preferanser på hva dere liker og hva som trigger gode følelser. Alle har referanser og erfaringer som gjør at man kan sette seg inn i stemningen i bildet, men er opplevelsen og følelsen den samme? Tja si det, – finnes nok ikke noe måleinstrument for dette. Og det gjør kanskje ikke så mye heller? Individuelle tolkninger er jo endel av det som gjør livet mer interessant. Alle liker jo ikke det samme – heldigvis!

Translate »