Vi våknet til sol og pent vær på Praia Da Vagiero, og vi bestemte oss for å kjøre videre til Porto. Porto er jo en by som er kjent for de fleste, og kjent for portvin. Vi hadde en del planer når det gjaldt Porto, her skulle vi dra på elvecruise på Douro, vi skulle vandre langs Douros bredder, besøke de kjente portvinshusene og smake på de beste –så kom regnet!
Porto
Dette er en av byene vi hadde sett frem til å besøke. Her er det mye historie, flott arkitektur, og ikke minst mye god portvin. Det finnes ikke noen bobilparkering i sentrum. Det er kanskje like greit, jeg tror ikke Porto er noen enkel by å kjøre i med bobil.
Vi valgte oss ut en campingplass utenfor byen, Camping Salgueiros i Vila Nova de Gaia. En litt sliten gammel camping. Det hadde vært mye regn før vi kom, så alle plassene var bløte og sølete. Bilen sank godt ned i søla, og vi måtte ha tjukke sementheller under støttebena får å få nivellert. Fasilitetene var så som så, gammelt og slitt. På Camper Contact har plassen en brukerscore på 7, noe som er svært bra. Valget vi gjorde var litt ut fra brukererfanginger, men denne plassen var definitivt ikke noen syver, mer nærmere 4 sammenlignet med andre plasser vi har stått på.
Uansett, campingen gjorde nytten!
Med lokalbussen inn til Porto
Dette var en selsom opplevelse. Bussen var litt tilårskommen – kanskje fra 1970 tallet, – den minnet iallefall om de gamle skolebussene med brune skaiseter vi hadde. Prisen var det ikke noe å si på; 1,90 Euro pr pers for en halvtimes tur. Ruten var meget populær blant lokalbefolkningen. Det var både skoleunger, bestemødre og -fedre, herrer og damer på vei til jobb, – og ungdommer på tur med skateboard. Alle skulle med.
Bussen gikk i rute fra Paniceiro, en kystforstad og inn til sentrum i Porto. Og hei hvor det gikk – full fart framover, og var det noen i veien så var det best å passe seg. Noen av gatene var bare smale smug og det var et under at bussen i det hele tatt kom seg fram. Noen steder virket det som om bussjåføren tok rennefart for å komme igjennom. Det sto sykler, og biler parkert i gata og noen steder var det vel ca 5 cm klaring på hver side av bussen.
I Norge er vi vant med å ta på oss sikkerhetsbelter, – dette fantes ikke her, – og gamlemor med stokk og paraply danset rundt i midtgangen, mens bussen gikk i full fart og bråstopp mellom hvert stopp. Tror ikke det var noen begrensinger på hvor mange de hadde lov å ta med, – og de som var litt seint ute hoppet på bussen i fart og betalte mens sjåføren giret opp og gav gass – man må jo holde ruta måvite.
Det ble uansett en ganske fornøyelig og interessant opplevelse.
Så kom regnet.
Det kom noen kraftige regnbyger i løpet av natten, og værmeldingen viste at det ville regne kraftig hele uken. Med tanke hvor bløtt det var på plassen bilen sto, var vi redd for at ytterligere regn ville sørge for at vi ikke kom oss løs igjen. Vi bestemte oss for å kjøre mot sola. Opp med værappen for å sjekke hvor det var sol. Nordspania virket lovende, men det var et godt stykke å kjøre. Vi tenkte først på Bilbao, men det var en kjøretur som ville ta litt for mange timer, og vi hadde lyst til å se litt mer av kysten der oppe. Valget falt på en parkeringsplass i den lille byen Tapia De Casariego. Vi kunne ikke valgt et bedre sted, dette var nok en perle. Begge dagene vi oppholdt oss i denne lille idylliske byen var det flott vær, og godt og vel 20 varmegrader i skyggen.
Videre mot Baskerland.
I skrivende stund har vi kjørt noen timer lenger innover langs kysten mot Baskerland, og befinner oss akkurat nå i Somo. Dette er nok ikke noe by, men heller et lite tettsted. Det er mange flotte naturopplevelser i nærområdet, og det går ferge til Santander hver halvtime. I kveld har det stort sett vært avslapning i bilen, Tone har laget god scampiwok. Vi får se hva de neste dagene bringer, men det kommer i neste bloggpost.