Det å reise alene med bobil gir flotte muligheter til å treffe nye interessante og spennende mennesker. Vi har møtt så mange hyggelige folk på denne turen som vi knytter kontakt med. Vi møter mennesker som vi aldri ville truffet ellers. De har alle interessante erfaringer, historier og bakgrunn som beriker oss på alle vis.

På camping Agricampeggio Alessandra på Sicilia sto vi ved siden av en tysk bobil. Den huset Trudis & Guido med sine to hunder Ben og Budo. Etter et par hyggelige kvelder sammen dro vi hver til vårt, men hadde selvsagt utvekslet adresser og kontaktinfo. Vi fikk beskjed om at vi var hjertelig velkommen til dem når vi skulle forbi på vei nordover.

Som sagt så gjort, – vi kjørte til Schwarzwald og fikk en fantastisk velkomst og et utrolig hyggelig døgn. De tok imot oss og vi parkerte i gården, – ble vist ut på terrassen til en hyggelig forfriskning. Praten gikk selvsagt lett og vi oppdaterte hverandre på hva som hadde skjedd siden sist. Vi får servert kaffe og kaker fra den lokale bakeren og blir traktert på alle vis.

Bilen parkert i gården til Trudis og Guido

Kaffe og kaker som kom fra den lokale bakeren ble servert på terrassen

Utsikten fra stuen til Trudis og Guido

Etterpå ble det en kjøretur rundt i distriktet for å vise oss hva området hadde å by på. Her var det jammen mye vi ikke visste og ikke ville fått med oss hvis det ikke hadde vært for en lokalguide. Schwarzwald er et stort område som strekker seg ca 9 mil fra nord til sør, og grunnen til at det heter Schwarzwald er at det er barskog. Skikkelig mørk og svart granskog. Det er kupert, flere av småveiene over heiene hadde stigning på 17-20% og det var smalt og svingete. Kanskje litt utfordrende for en bobil, men som de sa – rutebussen går der, – så det går an. Det er også mange små landsbyer nede i dalene hvor bl.a. elvene Neckar og Kinzig renner. Oberndorf am Neckar er litt større og den er kjent for to store våpenfabrikker – Mauser og HK.

Vi kjørte opp til et lite sted med en Klosterkirke hvor det var kun en nonne igjen. Kirken var fra middelalderen og ganske imponerende på et slikt lite bortgjemt sted. Vi dro også ned til Alpirsbach hvor det var en litt større landsby. Her var det et munkekloster hvor de selvsagt hadde et ølbryggeri. De eldste bygningene var fra 1100 tallet. En typisk byggestil er bindingsverk av gran og sandstein til de store massive bygningene.

Klosterkirken i Wittichen

Her bodde nonnene, bilveien går i tunnel gjennom bygget. Nå bor det bare ei nonne her.

Fra bryggeriet i Alpirsbach. Dette bryggeriet ble i utgangspunktet drevet av munkene.

Klosteret. Her bodde munkene

Tønnene måtte rengjøres før gjenbruk.

Typisk bindingsverkstil fra området

Vi fikk også forklart litt om byggestilen på gårdene. De har stort bratt tak slik at snøen lett kan skli av, de er på minst 3 etasjer i en sørvendt skråning. Tradisjonelt hadde de husdyra i første etasje for å utnytte varmen som stiger oppover. På baksiden kunne de kjøre inn høy og for direkte inn i annen etasje. Så bodde folkene i etasjene over.

Gårdshus ble bygget i sydvendte skråninger. Husdyra i kjelleren for å utnytte varmen på vinteren

Området er også kjent for å lage gjøkur – i gamle dager laget mennene gjøkur hele vinteren, så bar de disse med seg på ryggen og reiste hele sommeren rundt for å selge disse. Kvinnene hadde et tradisjonelt hodeplagg med ulldekor – sort hvis hun var gift, – og rød hvis hun var ledig – ganske kjekt å vite for de som var på frierføtter.

Gjøkurselger i følge med ugift kvinne

I Schwarzwald har man et område man kaller for «Friedwald» som er en slags gravlund i skogen. Man kan faktisk velge å kjøpe seg et tre og bli gravlagt under dette. Her blir det satt opp en enkel metallplate med navn og datoer. Det er en ganske spesiell, men interessant og fredelig løsning.

Etter en spennende og lærerik tur rundt i området ble vi invitert på middag på den lokale kneipe – Linden. Her var det typisk tysk husmannskost – veldig mye og veldig godt. Alle kjente alle og det var god stemning. Vi fikk smake lokale spesialiteter som vi ikke husker navnet på men fantastisk godt var det. Kokken kom ut og pratet med oss – og fortalte om hvordan all maten ble tillaget fra bunnen av. Han var dessuten en ivrig fisker og reiste på fisketur verden rundt. Vi fikk se en video fra Panama, – og han viste oss også bilde av den største fisken han hadde fanget, – den var 257cm lang og 127kg!
Vi ble dessuten ønsket velkommen tilbake til høsten – da var det tid for ulike matretter av villsvin, bl.a. en meget god og spesiell Gulasj. Bobilparkering kun 100m unna – og den var gratis.

Spennende matretter!

Vårt trivelige og gjestfrie vertskap.

Kvelden ble avsluttet hjemme hos Guido og Trudis, et par som er utrolig gjestfrie, rause og hyggelige. Vi fikk mange gode tips om fine bobilplasser i Tyskland. De er erfarne bobilister og vi fikk masse nyttig informasjon om hva som er lurt å tenke på for kjøring med bobil i bl.a. Østerrike og Sveits og andre land de har vært i.
Dagen etter fikk vi frokost før vi vinket farvel og reiste nordover. Her kommer vi til å stoppe innom flere ganger, – og vi har også invitert dem til Norge.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

Translate »