Warning: Trying to access array offset on value of type bool in /home/3/f/finnsummetone/www/wp-content/plugins/simple-facebook-twitter-widget/simple-facebook-page-plugin.php on line 228

Hva i alle dager får en godt voksen dame litt over sin beste alder, litt over idealvekt og litt under idealkondis til å i det hele tatt vurdere å begynne med kiting? Muligens har mannens nye interesse for dette vært en medvirkende årsak, det kan være et utslag av sein 50 årskrise, litt fandenivolsk trass, eller rett og slett et ønske om å mestre noe som ikke forventes.

Mulig at det siste kan være det avgjørende. Jeg har jo aldri likt å følge strømmen eller flokken. Alt som går i retning av A4 blir litt kjedelig. Det er mye mer interessant og morsomt å gjøre noe litt utenom det vanlige. Når det er sagt så har det vært mange runder og en skrekkblandet fryd i denne prosessen. Det er faktisk folk som dør i kiteulykker….mao viktig med HMS og velge den rette instruktøren. Det å kjøpe seg kiteutstyr og se noen videoer på YouTube for så å prøve å lære seg selv er risikosport med livet som innsats. Er det virkelig nødvendig å utsette seg for slikt da?

Selvsagt er det ikke nødvendig, – like lite som det er nødvendig å gå på topptur til Kilimanjaro, trene Cross-fit eller å gå over Grønland på ski. Hvorfor gjør man det da? «A ship is safer in the harbour, but that is not the intension of a ship”. Det er nok den indre trangen til å sprenge noen grenser, leve livet litt på kanten, jakten på adrenalinet. Livet må da være mer enn en rutinemessig gjentagelse av siste år, snu bunken i kortstokken og begynne igjen med kabalen som aldri går opp. Når det morsomste er et cafebesøk på lørdag eller et glass rødvin på fredagskvelden foran TV, da blir det litt kjedelig – i alle fall noe noen av oss. For all del, det er ikke noe i veien med det, men noen av oss synes det være morsomt å gjøre noe annet, – utfordre komfortsonen som det heter så smukt. Gjøre noe som kan føre til den vanvittig herlige følelsen av mestring.

Kiting innebærer utstyr, masse utstyr; – våtdrakt, harness, kickervest, leach, hjelm, brett, kite og bar (nei ikke en sånn hvor man kan kjøpe øl, vin og drinker). Å få på seg dette kan være en interessant øvelse, spesielt hvis det er varmt. En våtdrakt er lettest å få på seg når det er tørr, – men det hender jo at den ikke har rukket å tørke siden sist den var i bruk. Dette fører til et lite C-moment under påkledningen. Harness er et bredt belte som linene til kiten festes i, og som skal være stram som et korsett. Under så er det lurt med en kickervest som både fungerer som en flytevest og ekstra polstring i tilfelle bråstopp. Noe som kan være en fordel er å ha pumpet opp kiten på forhånd og festet linene før man kler på deg våtdrakt med tilbehør og føler seg en smule i slekt med michelinmannen. Når alt er på plass bærer det ut i vannet.

Litt teori og tørrtrening før vi går ut i vannet

Det som er en ubetinget fordel med kiting er at det er for alle. Man trenger ikke å være topptrent, ha kropp som en gresk gud, være 20 år og ha langt bustete hår. Kitere finnes i alle utgaver, det er en salig blanding av alle aldre, kjønn og nasjonaliteter. Vi møter familier der de yngste starter med å stå på brettet sammen med far, – omtrent slik som vi lærer unge håpefulle å stå på ski fort nedover. En kite som fosser fort bortover vannet er sikkert like gøy for junior som forøvrig akkurat har sluttet med bleier. Det er også godt voksne som kiter, – herrer på rundt 70 har også glede av dette. De kan ha en historie med windsurfing bak seg og vært i vannet de siste 50 årene, men det er slett ikke sikkert at det er tilfelle. Noen starter i godt voksen alder, – med bakgrunn som for eksempel ingeniør, direktør eller sjåfør, og har det fantastisk gøy. Man føler seg faktisk litt befriende uskikkelig og hippieaktig. Klart dette er mer moro enn å sitte hjemme og klage over bompenger, kjøtt- eller flyskam, ladeangst, Brexit eller rett og slett dårlig vær. Her treffer man folk som har en ting felles og det er gleden med vannaktivitet, og vindmeldingene. Det er et fantastisk inkluderende miljø med en avslappet, kul og hyggelig atmosfære.

Men så var det meg da. Ut i vannet etter en gjennomgang av sikkerhetsrutiner og litt fysikk for å forstå hvordan vind, kite og bar oppfører seg og hva man skal gjøre for å få mest mulig moro utav det, og minst mulig vondt. Instruktøren min, Santos, er en kar som har kitet halve livet, har langt krøllete hår, kommer fra Frankrike, har aner fra bl.a. Colombia og Brasil, snakker 5-6 språk flytende og studerer medisin når han ikke kiter. Han skal forhåpentligvis i løpet av noen timer få meg opp på brettet og bortover vannet. Hmmm dette kan bli interessant. Nå skal det også tilføyes at jeg først prøvde en annen kiteskole litt lengre borte på stranda, hyggelige folk der også, men jeg lærte dessverre ikke stort. Jeg ble mer forvirret og litt engstelig, og hadde mest lyst til å gi opp hele prosjektet. Det er tross alt bare Finn som vet at jeg holder på med dette så ingen ære tapt der altså. Men denne krølltoppen og fyrverkeriet av en kar får meg til revurdere prosjektet og prøve en gang til.

Jepp, jeg revurderte og skal fortsette til jeg mestrer dette

Vi vasser ut i lagunen, som er meget begynnervennlig ved at det er flatt og grunt vann. Kitekontroll og bodydragging er på timeplanen. Kitekontroll sier seg jo igrunnen selv, – man skal kunne bestemme hvor kiten skal være og hvor mye drag det skal være i den. Posisjonering i forhold til vindvindu er helt avgjørende. Bodydragging er bruk av draget for å forflytte seg. Man legger seg framover i vannet, – dragen i 45 grader og lar seg flyte med. Armen med eller uten brett skal styre i riktig retning. Dette høres i teorien veldig greit ut, men når man ligger der som en godt stappet havskilpadde med hjelmen nedover nesa slik at det er litt utfordrende å se kiten, – så øker vanskelighetsgraden noen hakk.

Bodydragging – det er meg som flyter uti der etter den grønne kiten 🙂

Sa jeg at brettet også skal plasseres slik at man flyter på det og ikke drar deg ned, – vel etter noen forsøk med kyndig assistanse så går det plutselig lett som en plett og jeg kjenner en jublende følelse av at dette er jammen ikke så verst altså. Et par runder til og med en high five avsluttes timen og det vandrer en lykkelig frue mot stranden. Følelsen av at dette skal gå fint synker inn og et komplett kurs blir booket. Kvelden feires med en nydelig middag på taket av cafeen hvor vi samtidig kan nyte den vakre solnedgangen over Lo Stagnone,

En sliten, men fornøyd Kitefrue etter dagens økt 🙂

Følg med videre…

Og solen går ned over Lo Stagnone

Translate »