Tarifa – hele verdens kitemekka. Her trener verdenseliten, her arrangeres RedBull sine turneringer i freestyle og spenstige hopp. Her er det vanskelig å kite – det er som regel alltid vind – og bølger – store bølger – 3-4m er ikke uvanlig. Så her må det jo bli perfekt for en «silversurfer» som meg å ta stegene videre på kiteeventyret med mine 55 år, grått hår og rosa kite.

For å være helt ærlig så var det ganske skummelt i våres da Finn skulle lære å kite her. Jeg trakk meg fort da jeg så bølgene og forholdene som måtte forseres. Etter noen måneders betenkningstid så våknet kjærringa mot strømmen og tenkte at hvis Finn kan klare det så skal jammen jeg også få det til. Jeg er ganske impulsiv bare jeg får tenkt meg om litt…Så da vi kom til Sicilia og Lo Stagnone startet jeg pent på flatt vann og basic IKO kurs. Les også En kitefrues bekjennelser del 1 og En kitefrues bekjennelser del 2. Det var nok lurt, for hadde jeg ikke startet der, så hadde jeg aldri turt å gå uti vannet her i Tarifa. Men med ny stilig rosa kite så kan jeg jo ikke gi meg. Hvis jeg ikke lærer meg å kite med så flott kite på et så spennende sted så vet ikke jeg!

Det er riktignok ikke mange gråhårede damer her – ikke mange damer i det hele tatt, bortsett fra en og annen ungjente. Her er det mannfolk i alle aldre – dette er stedet for tøffinger….Og tøff må man være her, det er en helt annen arena enn den flate fine lagunen på Sicilia hvor det var så grunt at man kunne stå overalt. Bølgene var på maks 20cm, og det som var den største utfordringen var at det var trangt om saligheta. Mange nybegynnere og mange som skulle vise seg, kombinert med italiensk mangel på regler medførte en smule kaos. Her i Tarifa er de fleste mye mer hensynsfulle med nybegynnere, – ser de at det er noen som bodydragger, så holder de seg unna. Her er det vikeplikt for nybegynnere. Stranda er også delt opp i soner for kiteskolene og for de som er mer drevne. Men så var det dette med bølger da – de ser ikke så store ut fra land, men de går over hodet på deg når du vasser uti og skal forsere brenningene. Man får smakt på Atlanterhavsvannet for å si det sånn. Så for min del ble det som å starte litt på nytt. Det kreves mye mer kitekontroll for å møte bølgene, og bodydragging er noe helt annet her. Waterstart med brett i disse bølgene er krevende, men regner med at øvelse gjør mester. Jeg har hatt et par gode forsøk hvor jeg kjørte ca 10m, og et forsøk hvor jeg faktisk kjørte toeside…helt ufrivillig..For uinnvidde så kan det fortelles at dette er en teknikk for viderekommende. Jeg tenker litt på det jeg lærte av Santos på Sicilia; » enjoy the process of learning» – og det gjør jeg. Det er en fantastisk følelse å få til alle de små stegene mot mestring. Heldigvis har jeg Finn som guider meg trygt og lærer meg nye skills. Det har vært mye Levante i år – det vil si fralandsvind med fare for å ende opp i Marocco, og redningsbåtene starter ikke opp igjen før i mars. Så får vi se da, – hvor lang tid det tar før jeg suser av gårde på brettet. Muligens er det lurt å finne seg en lagune igjen hvis jeg skal få dette til uten å miste motet i atlanterhavsbølgene…. jeg har jo et brennende ønske om å få det til, og hvis man ikke lærer man i kite i Tarifa som er såpass krevende – så finnes det andre lokasjoner hvor det er lettere å øve opp ferdighetene. Følg med videre på ferden 🙂

Og til slutt en liten videosnutt:

 

Translate »