Yihaaaa, – endelig – jeg kiter! Jeg kjører bortover vannet på et brett etter en kite! Det har vært en lang vei for en gråhåret dame på snart 56 år. Det har ikke kostet blod, svette og tårer, men mye energi, stahet, mot og utholdenhet. Og, – jeg hadde ikke klar det uten min kjære Finn. Han har tålmodig stått og holdt meg i trapesen, kommet med rolige kommentarer, tips, korrigeringer og oppmuntrende heiarop.

For de uinnvidde som ikke har prøvd dette så er det langt vanskeligere enn det ser ut til. Ok, noen unge, kjekke naturtalenter finnes som tar det på noen timer eller et par dager, men for de fleste – i alle fall de som er litt oppe i årene så tar det tid. Det er mange parametre som skal på plass samtidig, kite, brett, bølger, vind. Etter basiskurset på Lo Stagnone så lærte jeg nok mest HMS og hvordan rigge kite. Kitekontroll ble det også endel øving på, samt bodydragging. I Tarifa ble det altfor tøft å komme videre. Det ble med kitekontroll og bodeydragging der også – bølgene er litt for heftige til en nybegynner. Det er vanskelig nok å ta på seg brettet samtidig som kiten skal holdes i ro 23 m oppe i i lufta om ikke en skal bale med bølger også. Waterstarten ble utsatt til vi kom til Lagoa de Obidos. Her er det jo helt perfekt å øve. Det er flatt vann, og det er stort sett grunt vann. Mister jeg brettet så kan jeg gå og hente det, trenger ikke å bodydragge gjennom flere meter høye bølger.

Så ble det også her på Lagoa de Obidos jeg knekte koden. Det ble ikke i Tarifa, og ikke med den rosa 12m2 kiten, men den stooore 17m2. Det har vært mange flotte dager med passe vind og gode treningsmuligheter. Det har gått bedre og bedre dag for dag og nå står jeg faktisk og kjører bortover vannflaten. Jeg kanter brettet og jeg jobber med kiten for å få fart. Ok, noen knall og fall blir det selvsagt, men færre og mer kontrollerte, jeg har slukt mye vann, jeg er sliten i muskler jeg ikke ante jeg hadde, men det det har vært kjempeprogresjon i det siste. Jeg er høyrehendt og kjører derfor også lettest til høyre, mens den kjeivhendte siden krever litt mer trening–vel det er mye som trenger mer trening. Nå skal jeg kjøre begge veier, lære å snu i fart og masse mer. Det er noen proffe karer her som kommer hver dag og hopper og spretter, tar piruetter, høye hopp, kjører toeside så elegant som bare det. Men de har holdt på lenge – og blitt gode. Er man iherdig og trener masse så blir man god.

Jeg nevnte mot og stahet. Det er mange som skriver at de synes jeg er tøff, – og ja det har vært noen barrierer som måtte brytes. Jeg har stått på stranda i våtdrakt og ikke turt å gå uti, jeg har lurt på hva i all verden er det jeg holder på med. Dette er ikke helt ufarlig, og man skal vite hva man holder på med. Et kurs med godt HMS innhold som f.eks IKO, er en god start. Så lenge sikkerheten ivaretas og man ikke tøyer sine egne begrensinger går det fint. Men, – når det er sagt og staheten til kjærringa mot strømmen slår inn i kombinasjon med den trygge og tålmodige mannen min så er belønningen helt utrolig når det endelig lykkes! Det gjelder å ikke gi seg for mestringsgleden er fantastisk!

Translate »
%d bloggere liker dette: