Warning: Trying to access array offset on value of type bool in /home/3/f/finnsummetone/www/wp-content/plugins/simple-facebook-twitter-widget/simple-facebook-page-plugin.php on line 228

De siste dagene har vært preget av mye usikkerhet, bekymring, glede og takknemlighet. Vi var ved den deilige lagunen ved Foz do Arelho da Covid-19 situasjonen begynte å eskalere. Tankene gikk i sirkel på hva skal vi gjøre, – bli eller dra – hva er tryggest og lurest?

Beslutningen

Den ene dagen var vi sikre på at på dette lille tettstedet var et lurt sted å være. Vi kontaktet dessuten både UD som egentlig bare gav oss rådet om å vurdere selv og forsikringsselskapet som foretok en risikovurdering og bad oss bli. Ok, tenkte vi da blir vi, men dagen etter kom tvilen. Smittetilfellene økte, det kom stadig nye meldinger om fare for stengte grenser, og uro over om Campingplasser kunne komme til å stenges og vi bli kastet ut. Søndag tok vi en bråbestemmelse at NÅ – kjører hjem.

Etter å ha pakket, ryddet og spist rullet «Lofty» ut fra det vesle tettstedet. Vi har hatt noen utrolig flotte dager her, det har vært deilig sol, passe med vind og begge to har fått utviklet kiteferdighetene sine formidabelt. På Campingen hadde vi ikke hatt kontakt med noen av de andre gjestene annet enn med et smil og vink da de fleste var portugisere og franskmenn, og vi er fryktelig dårlige i begge de språkene. På stranden fant vi oss alltid en plass alene for at Tone skulle få trent på waterstarten i fred og ikke kjøre på noen av de andre. Foz do Arelho er et så lite sted at der er det bare et lite minimarked – en gammeldags landhandel hvor vi kjøpte mat- og dagligvarer. Der var det aldri mer en et par andre mennesker innom, – så vi hadde svært lite kontakt med andre folk Det var mange små koselige barer og kafeer langs strandpromenaden, men vi fikk aldri rotet oss ut for å spise, – vi holdt oss inne i «Lofty».

Nordover gjennom Portugal og Spania

Vi kjørte kl 15.00 om ettermiddagen og belaget oss på å kjøre lange etapper for å komme så langt som mulig. Vi skulle tross alt kjøre bortimot 350 mil, og for å gi dette litt perspektiv så er det samme som å kjøre fra Sandefjord til Kirkenes T/R. Det var snakk om at både Spania og Frankrike hadde stengt eller skulle stenge grensene. Vi tenkte at vi får bare prøve og håpe på det beste. Spenningen steg da vi nærmet oss den spanske grensen. Det var blitt sent og mørkt og det regnet, nesten sluddet, bare 2,5 grader og snøkrystallen kom fram på dashbordet. Og plutselig var vi Spania, – ikke et menneske å se ved grensen – og vi pustet lettet ut. Første hinder var passert. Så bar det videre i den mørke, våte og kalde natten mot den franske grensen ved San Sebastian. Klokken var rundt 0200 på natten, og været var fortsatt ufyselig, – vi var spente på om franskmennene var like fraværende. Og jammen var de det. Ingen mennesker å se her heller og vi pustet igjen lettet ut. Men nå måtte vi snart stoppe for å sove noen få timer. Finn turnet inn og sluknet, mens Tone satt vakt og passet på.

Frankrike og Tyskland

Noen få små timer senere var vi i gang igjen. Og det forunderlige var at det var masse trafikk på motorvegen. I Portugal hadde det vært utrolig lite biler, og i Spania lyste det skilt hele veien om at kun nødvendig kjøring var tillatt. I Frankrike sto det masse biler utenfor kjøpesentrene, på bensinstasjonene sto folk og pratet som vanlig, og hvis man ikke visste bedre skulle man tro at det var en helt alminnelig dag. Vi var kun utenfor bilen for å fylle diesel, og da med plastposer på hendene i mangel av engangshansker, og deretter antibac og grundig håndvask etterpå. En utfordring var selvsagt alle bomstasjonene hvor man må trykke på knapper og betale med kort. Ikke bare er det dyrt, det er uhygienisk også. Turen gikk videre nordover, og vi valgte en rute hvor vi unngikk både Paris og Luxemburg – grunnet bekymring for mye trafikk og en landegrense mindre. Ved Saarbrucken skulle vi inn i Tyskland. Og tysk Polizei er på plass. Vi hadde fått melding om at grensen her var stengt, men vi krysset fingre og håpet på det beste igjen. Ved grensen var det strengt vakthold med mye politi. Vi ble først møtt av en som spurte hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Vi sa at vi kom fra Portugal og skulle hjem til Norge. Beklager sa han, grensen er stengt. Oi, – hjertet begynte å hamre da vi ble henvist til å kjøre videre bort til neste politimann som antagelig var sjefen. Det var en godt voksen hyggelig mann som spurte oss igjen om hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Vi gjentok dette, og han sa at det er et problem siden grensen er stengt. «Hva gjør vi da?» sa vi spakt og prøvde å forklare at norske myndigheter hadde bedt oss om å komme hjem så fort som mulig, og at familien vår ventet og var bekymret og at vi hadde kjørt så fort vi kunne, men at det var en lang distanse. Først sa han at dere har jo huset deres med dere, men etter en liten tenkepause sa han likevel; dette er mot pålegg og prosedyre, men jeg skal gjøre et unntak for dere. Kjør rett hjem var beskjeden. Gjett om vi var lettet! Her kunne det ha oppstått et skikkelig problem, men tusen takk kjære tyske politimann som var fornuftig og menneskelig, vi jublet innvendig.

Etter denne beskjeden klarte vi ikke å slappe av på en stund og kjørte videre nordover i Tyskland helt til vi måtte stoppe for å sove et par timer igjen. Men dette skulle vise seg å ikke være så enkelt. Alle rasteplasser, bensinstasjoner og til og med på veiskulderen sto det trailere og biler som skulle hvile. Vi vet ikke om dette er vanlig, men det var i hvert fall nesten umulig å finne et sted å stoppe. Nå skal det sies at vi stopper aldri på hverken rasteplasser eller bensinstasjoner for å sove når vi er på bobiltur, men vi regnet med at stellplasser og campingplasser var stengt, og vi skulle bare sove et par timer før vi skulle videre. Tilslutt fant vi en liten plass på en bensinstasjon litt sør for Kassel, Finn lukeparkerte med Lofty og gikk og la seg, mens Tone holdt vakt. Tone kunne sove mens Finn kjørte, – selv om det ikke var like lett å få til hele tiden. Etter et par timers hvile bar det nordover igjen og vi begynte å få los for å kunne komme snart hjem til Sandefjord og Norge.

Danmark og Norge

Resten av Tyskland gikk uten andre problemer enn at vi begynte å bli trøtte og slitne, men nå lengtet vi så hjem at det holdt motet oppe. Danmark hadde jo sagt at de skulle tillate transitt for nordmenn og svensker som skulle hjem. Og da vi ankom den danske grensen sto det en hyggelig MP der som bad om passene og spurte om vi skulle hjem. Vi bekreftet dette igjen og han ønsket oss god tur.  – Så var spørsmålet om hvorvidt vi skulle kjøre via broene og Sverige eller om vi skulle dra til Hirtshals. Siden første alternativ er på ca 100 mil til, og Colorline frakter gods og nordmenn som skal hjem så falt valget på sistnevnte. Vi var slitne nå, og etter en kort fergetur med Superspeed som for anledningen er omgjort til Cargo så kjørte vi i land i Larvik kl 02.00. Litt anderledes stemning ombord enn det vi er vant til da det kun sitter lastebilsjåfører ved annen hvert bord. God avstand er viktig. 3 bobiler og 3 personbiler var med, og alt var stengt. I Larvik ventet det norske politiet, og her var det også bare en hyggelig kar som lurte på om vi var nordmenn som kom langveis fra og ville hjem. Endelig på norsk jord! Og selv om vi har vært på reise i nesten et halvt år sør i Europa med utrolig mange flotte opplevelser, spennende steder og hyggelige folk så var det fantastisk godt å komme hjem. Vi er meget takknemlige og glade for at vi er her nå og håper at alle de andre som er på vei hjem også kommer seg trygt fram etterhvert. Tenker også på dem som strander et eller annet sted, blir stoppet ved grenseovergangene, og sliter med å komme seg hjem. Det er leit og forunderlig og på hvor lite fokus det har vært på å få hjem denne gruppen av reisende som ikke flyr, vi krysser fingrene for at alt ordner seg til slutt for alle. Nå skal vi slappe av i karantene, og glede oss over å være hjemme.

Translate »